Svanesang

1. juledag 2015

Jeg sitter på mitt beste skrivested i hytta på Orre med utsikt til havet. På skrivebordet ligger Adolf Hitlers Min kamp og Hege Storhaugs Islam, den 11. landeplage ved siden av hverandre. Jeg skal lese dem parallelt, for å lete desperat etter avvik – med et åpent sinn. Begge var utsolgt fra bokhandelen i Oslo, har jeg kanskje nevnt? Deichmanns bibliotek har syv eksemplarer av den norske utgaven. Jeg fikk en på dansk. Det blir litt feil for dansk snerrer ikke. Bibliotekaren, en ung mann med gener fra Irak, fortalte at i den siste Min Kamp på norsk han lånte ut, sto det en hilsen:

Julen 1942

Til tante Ragnhild,

Her gir jeg deg det beste jeg vet!

Kjærlig hilsen

Aud

I går lå kanskje 17 000 Islam, den 11. landeplage under juletrær her i landet. Hege Storhaugs juletelegram til det norske folk står i Stavanger Aftenblad 23. desember: VÅR TID ER FORBI! Vi er svake. De (muslimene) er sterke. Derfor overtar de Norge og Europa. Aud og syv millioner jøder har hørt det før.

Jeg løfter blikket fra Det 7. Helvete på skrivebordet. Ute er der himmel og svaner. Vintersolen lager gull i åkeren – var her bygg? Hundre hvite svaner, noen unger, grå, fra i år, går og gresser. Her er fred og ingen fare? Himmelen er skyfri, sa Neville Chamberlain etter møte med Hitler i 1938. Her er tre vaktsvaner. De står med våkne kropper, høye halser og speider. De varsler når fiender truer flokken. For 80 år siden het de Ragnar Vold, Torgny Segerstedt og Carl von Ossietzky. De advarte mot det mørke som senker seg på jorden når:

Dem eller oss

seirer.

Nå synger svanene. Vilt, sårt og urent. Edith Piaf og Elias Akselsen er blant dem. Dette går bra. God vakt.

Atrieflimmer

I går var kronikken min En finger og en knyttneve til FrP i mange aviser. Dagsnytt 18 ville ha meg i debatt, kanskje med Per Sandberg? Men jeg sa nei, for han er farlig. Jeg får atrieflimmer av Per Sandberg.

Aurelia igjen

I natt drømte jeg om Aurelia Aurita Punctata. Jeg gjør ofte det, hvis jeg tror jeg har såret noen. Aurelia forfølger meg som et symbol på liv uten mening. Men er det lov å bestemme det om et annet vesen? Kanskje det er feil?  Kanskje er hun mer enn min fordom: En samling celler med kontraktil kraft og membraner som kan utveksle vann og plankton? Hva vet jeg manetens ubevisste sjeleliv? Like lite som Ibsen? Og om hun ikke har et høyere åndsliv, er det ikke edelt nok, å ville være i live? For mange hundre millioner mennesker på jorden er grunn nummer 1 til å stå opp om morgenen å skaffe liv – mat, vann og ly til seg selv og sin flokk. Slik var det i Norge og, før vi ble mette. Men nå har velferdsstaten og velstanden flyttet sulten høyere opp, til hjertet, til hjernen, ja helt opp til sjelen og gudene. Øyvind Rimbereid gransker de nye og gamle Lovene og finner:

Dantes drøm: den ene jordisk herskeren

som eier alt 

og som derfor ikke trenger å begjære noe.

Bortsett fra kjærlighet til Gud.

Hvorfor stå opp om morgenen?

Jeg sover dårlig. Hvorfor? Kreftceller som sender ut stoffer som hisser meg opp? Nei. Frykt for døden og dens forspill som ikke er lystspill? Nei. Jeg sover dårlig fordi jeg vil tenke om dagen. Jeg vil forstå livet og landet. Finne ord som kan forføre menneskene og samfunnet i retning av de verdiene jeg tror på. Akkurat nå holder jeg på med to kronikker: «Deilig er jorden?» som kommer i Dagbladet juleaften og «En finger og en knyttneve til FrP» som kommer i VG 18. desember. Følg med, følg med. Men for å tenke og skrive må hjernen være klar og oppfinnsom. Derfor må jeg sove godt om natten. Det nytter ikke med sovemedisin. Da blir det bare bomull i hodet dagen etter. Den beste sovemedisinen er å gi opp. Å vedta i sengen at i morgen skal jeg være en manet. Gå tur i Botanisk hage, løse kryssordet Enkel nøtt, ligge på sofaen med et Kashmirpledd og høre Edith Piaf. Men hvorfor skal jeg da stå opp?

Pasienten Jorden

I dag arrangerer Universitetet i Oslo The Per Fugelli Lecture 2015, under overskriften The Patient Earth, Pasienten Jorden, eller Den Tålmodige Jorden. Bakgrunnen er at jeg siden 1993 har inspirert en gruppe medisinstudenter til å engasjere seg i Planetary health som defineres slik: Planetary health is the health of human civilization and the state of the natural systems on which it depends. Hvert år i desember kommer en “verdenslege” til universitetet for å stille diagnose og skrive ut resept på jordens sykdommer. I år skal Sir Andrew Haines forelese om Planetary health – human health and global environmental change.” Første gang var i fjor da Richard Horton og Anthony Costello satte fakta og lys på fordelingen av makt og helse på kloden.

Jeg gleder meg som et barn. Hvorfor? For æren? Nei. For transplantasjon av håp og krigshumør? Ja. Fordi disse krigerne lider ikke av Weltschmertz. De tenker ikke: Verden har det så vondt at vi må bedøve den, eller oss. De har med seg det handlingsmot som alltid har vært medisinens adelsmerke: Her er sykdommen. Vi behandler den. Selv om pasienten heter Jorden.

Jeg skal holde en liten tale til slutt, om hvordan døden kan fremme planetens helse. Ble dere nysgjerrige nå? Her er den:

DEATH AND PLANETARY HEALTH

Short speech given by Per Fugelli at the end of The Per Fugelli Lecture December 15th 2015

Colleagues, friends,-

I will now present to you: The contribution of death to planetary health.

Strange thing to do. Here is my excuse:

I have lived with the patient Per for six years now, with new cancers coming to the lungs and being carved out every year. Status praesens: Myriads of metastases in both lungs.  Dancing with death is not pleasant, but it is a discovery channel. I have used this pre-mortem time to explore the potentials of death – for life.

Andrew Haines lecture provides an opportunity to extend our curiosity to:

HOW CAN DEATH CONTRIBUTE TO PLANETARY HEALTH?

Here is my prescription:

Potential 1. The awareness of being mortal can enhance man’s moral stamina, for example to engage in planetary health.

Potential 2. Memento mori, remember you shall die, may inspire us to use life on essential matters, the force majeure of our time, such as planetary health.

Potential 3. Awareness of death stimulates you to rise your eyes from the microscope to the horizon, from the particle to the whole. Not to be blindfolded for the individual patient, but to oscillate our clinical gaze between the sick person and the salutogenic or pathogenic world he is interconnected with.

Potential 4. Death may help medicine from hubris to humility – from an illusion of being allmighty to a reconciliation with being doctors with boarders.  Death demonstrates the fragility of life and the limitations of medicine. We ought to respect, not provoke the Masters of planetary health: Nature – and perhaps gods.

Potential 5. And now we come to the real thing: Death is a sine qua non, a prerequisite for life. Without death planetary health will fall into steep decline. All biological beings must die to create room for new life. Experiment of thought: Death leaves Oslo. Nobody dies. No birds, no flies, no bacteria, no humans, no flowers, no rats – in a short time Oslo will transform into an ecological  hell. So death, my friends is an act of solidarity with the future. Timely death is the best doctor for the Patient Earth.

So nature and future demands our bodies to die. But spirits must not die. Hopes, values, dreams – are forever, guarded and conveyed by the ancestors spirits .

As a young medical student, dr. Zhivago, in Boris Pasternaks novel, is comforting his dying aunt: “You in others – this is your soul. You have always been in others and you will remain in others.”

Medicine, the collective body of doctors, do have a soul. It has inspired Andrew Haines lecture here today. A soul expressed by dr. Bernard Lown when he received the Nobel Peace Prize on behalf of International Physicians against Nuclear War: “It may be argued that nuclear war is a social and political issue and we may address is only as concerned citizens. But we physicians have taken a sacred and ancient oath to assuage human misery and preserve life. This commitment imposes social and moral obligations for us to band together to make our collective voices heard.”

Colleagues, I have no God, but I do have Saints, eternal values of medicine:

• Do good
• Be just
• Respect nature

Let us band together then for The Patient Earth – When the Saints go marching on.

Hun har funnet sin flokk

Vinduet. Duedamen er her. Hun kommer på sin sykkel, hver dag, med bulende sykkelvesker og en ryggsekk full av korn. Hun er vel 30-40, ufør av psykisk sykdom? Hun er menneskesky. I begynnelsen, når jeg gikk forbi henne, sa jeg: «Hipp hurra for deg, som gir fuglene mat.» Intet svar, null blikk. Hun er i menneskeisolat. 500 duer kommer ned fra alle tak, når hun går av sykkelen og sprer mat i Urtehagen, med samme svingende arm som gamle såmenn. Hun minner om Isak i Markens grøde: «Isak sår. Kvelden skinner på kornet, det stritter ut fra hans hånd i bue og synker som guld i jorden.»

Duene flyr rundt henne, setter seg på skulder og hode, flakser og spiser og kurrer takk. Hun er omsvermet av liv som trenger henne. Jeg tror hun opplever det vi trenger: Nærhet, tilhørighet, opplevelse av mening og god samvittighet. Det er en mektig stemning over dette mennesket som har funnet sin flokk. Igjen er det som når Isak sår: «Skogen og fjældene står og ser på, alt er høihet og vælde, her er sammenheng og mål.»

Endetid?

Tanum bokhandel på Karl Johan. Høyt sier jeg til damen bak disken: «Jeg skal ha Min kamp av Adolf Hitler og Islam, den 11. landeplage av Hege Storhaug.»

«Begge er utsolgt.»

Cellegift eller multer?

Morsomt sammentreff i dag. I posten kommer innkalling til Kreftsenteret 11. januar. Vi skal drøfte cellegift eller ikke cellegift. Så banker de snille multelegene fra Andøya på døren, se blogg 10. september. Jeg tror jeg kommer til å velge små brødbiter med mye multekrem på i stedet for 5-fluorouracil, kalsiumfolinat og oxaliplatin.

Nytt språk

Også språket forandrer seg i siste akt. Ordene får nytt lys og mørke av siste bål og kommende aske. Den tomme klisjeen «To be or not to be», får ny atomladning. Jeg tenker meg plutselig om før jeg sier: «Nå går det til helvete».

Jeg ,traff en kollega på trenings-studio i dag. Gammel og syk han også. Men vi var enige: Vi må passe på kroppene våre. Det er der vi bor. Det er der vi har midlertidig opphold.

Til fødselsdagen min fikk jeg hilsen fra Iona og David med bilde av en skarv  som står på en stake i elven Tarus som går gjennom Lisboa. Iona og David reiser til alle steder i verden. Hver gang de ser en skarv, sender de den til meg: Skarv over Themsen, skarv under Golden Gate Bridge, skarv på ryggen til en flodhest i Okawango. Kanskje jeg bør bli gjenfødt som skarv? Jeg som er så glad i å fiske og fly over Røst og stå på et skjær og tenke meg om. Jeg må bare passe meg for å være skarvebaby på Higlvær i august, for da kommer Per Fugelli og vrir halsen rundt på meg og spiser brystet og hjertet mitt.

Flaxloddskandalen

Du kan våge mer når du snart skal dø. Du slipper å leve med anger eller skam. Jeg har pinlig få lyster å bruke denne muligheten på. Men jeg har lenge hatt lyst, men ikke mot, til å skrive følgende leserbrev:

Til De Ansvarlige

Hvorfor vinner jeg aldri mer enn kr. 25 på Flaxlodd? Hva kommer det av at jeg gang på gang er SÅ nær 1 million? Er her noe muffens?

Per Fugelli