Pris på mitt hode – levende eller død

Jeg får brev om at jeg er tildelt Hans Nielsen Hauge prisen 2015. Det blir jo en misjonær fra Stavanger glad for. Jeg må komme til Fredrikstad for å motta hederen. Men her er usikre tider, så jeg må bare svare som sant er: «Takk dere som gjør meg glad og stolt. Men her er nettopp påvist tallrike metastaser i lungene, og det er mulig jeg skal inn i ny cellegiftbehandling. Men klart vi skal finne en dag i januar eller februar hvor jeg kan komme å ta imot prisen – levende eller død, som de sa i Ville Vesten når de satte pris på et hode.»

Mitt beste kjøp

Bladet Dine Penger ringer. De vil intervjue meg til spalten: Mitt beste kjøp. Jeg prøver å bli kvitt dem med å si at vi ikke er glade i penger i vår familie. Vi liker ikke gode kjøp. For at journalisten skal forså alvoret i denne familiestyrken, forteller jeg om Aksel, sønnen vår, som er verdensmester i å prute OPPOVER. I Egypt en gang laget han oppstand i basaren ved å slå på 20 pund for en kamel av fargerike glassbiter hver gang den mer og mer panikkslåtte selgeren prøvde å presse prisen ned.

Mitt beste kjøp? Er det lov med menneskehandel (jeg tenkte jo på Charlotte)? Nei! svarer Dine Penger forskrekket. Da må det være en gitar jeg kjøpte for hundre pula i Kalahariørkenen i Botswana i 1999. Den er laget av en rusten, bulket, hullet bensinkanne med treskaft og tørkede tarmer til streng. Selgeren var en ung buskmann fra San-folket – fattig på penger og makt, men ikke på håp. Gitaren likner på et stort ! der den står på mitt kontor og minner meg om menneskets anlegg for å skape oase i ørkenen. Hver gang kreften går meg i mot, tar jeg gitaren på fanget, klimprer litt på den, ikke for musikken sin skyld, men for å holde håp mellom hendene.

Å bli degradert til himmelen?

Folk spør: Frykter du døden? Jeg er ikke redd for å bli hul og gul. Jeg skal tåle smerten. Den kan vi bedøve. Jeg vil ikke miste mine. De skal jeg til og med ha med meg. Mening tror jeg jeg kan stride meg til, helt til slutt. Så hva er igjen å frykte? Bare et luksusproblem, men det er ille nok: Å måtte gå fra dette livet som jeg er så forelsket i. Knut Hamsun uttrykker meg best i Men livet lever: «Intet under at mennesker nødig vil dø, for maken til denne verdens herlighet kan ikke opptenkes en gang til på et annet sted, for eksempel i himmelen.

Vær lege – med grenser

Nei, nei, jeg vil ikke at The End skal være «Gi litt mer faen» i glass og ramme i korssting på en vegg i Sogn. Da heller forfedreånd, selv om forfedreånder trolig har dårlige leveutsikter i det gudløse Norge. Men jeg gjør et forsøk, siden de nye legene fra Universitetet i Oslo har bedt meg skrive dem en hilsen:

Jeg blir glad og stolt når unge leger ber meg om råd på veien. Da tenker jeg forfengelig: Hmm, hmm, kanskje jeg er i ferd med å bli forfedreånd? Det kan lønne seg å lytte til forfedrenes ånder. Da kan det komme en antilope og banke på døren!

For noen år siden intervjuet jeg en ung San-mann i Kalahariørkenen i Botswana. Han var lydig mot forfedrenes ånder. Gjennom transedansen dro han over til Den andre siden. Der lyttet han til råd fra farfar og oldemor. Kloke folk som hadde eksperimentert i livets laboratorium og lært av sine feil. Han fulgte rådene deres og ble rikt belønnet. En dag han var sulten, jaget forfedrenes ånder en antilope rett foran hytten hans. Han kunne stå i døråpningen og skyte den med pil og bue. Nam-nam.

Jeg holdt meg selv med en forfedreånd da jeg var skikkelig lege: Sir William Osler, grunnlegger av Johns Hopkins Hospital. Han var kliniker og ordlege av første orden. Her er noen av hans aforismer:

«A physician who treats himself has a fool for a patient.

Nothing will sustain you more potently than the power to recognize the true poetry of life – the poetry of the commonplace, the ordinary man, of the plain, toil-worn woman, with their love and their joys, their sorrows and their griefs.

Care more particularly for the individual patient than for the features of the disease.» (Sir William Osler)

Nå forfremmer jeg meg selv til forfedreånd, selv om det er litt før tiden, og gir råd ad modum Osler:

Pasienten heter ikke Toyota

Det syke hjertet lengter etter:

• En lege som vil deg vel
• En lege som deler makt
• En lege som er ærlig

Tillit er medisinens oksygen. Uten tillit vi legens vitale funksjoner svikte.

Vær lege – med grenser

Brodert resept på et godt liv

Husker dere tidligere i høst, jeg spurte Charlotte: Hvor skal det ende – etter at jeg var oppført både på Nationaltheatret og i Operaen? Og Charlotte (eller jeg?) hintet: På Den Himmelske Freds Plass. Men nei. Høyt å flyve, dypt å falle ned i glass og ramme i Øyri med korssting og i godt selskap, hvis vi skal tro Sogn Avis:

«I eldhuset på gamle Øyri har Hilde Iren Rust rigga seg til for julemarknad med milliardar av korssting i glas og ramme. «Ingen kuk er like har som livet» er ein av dei mest populære og vert raskt vekk. Det same gjelde fleire av sitata til legen og forfattaren Per Fugelli – ikkje minst det som handlar om å gje litt mei faen. Det er visstnok ein god resept på eit godt liv.» (Sogn Avis)

Sykt travel

Hypp, hypp alle mine følgere, som kanskje har falt fra? Trodde dere jeg var død? Eller at jeg har ligget i en hengekøye på Parasite Motel med blondiner?  Nei, nei, her har bare vært så sykt travelt. Bare se på mine kronikker og foredrag, så ser dere at pliktmennesket som vil redde verden er i toppform. Men jeg har nå tenkt på dere og gjort notater i margen på Finnmark Dagblad og på et dopapir. Her er noen glimt av Per og hans liv og gjerninger, siden sist – som jo er helt siden 10. september. Hva slag bløgger er du? ville de spurt på Røst, som ikke leverer fersk fisk til dine venner? Det blir jo bare tørka språk av ord som henger så lenge i hodet

Jeg lover å ta meg sammen.

Fyndord: Folk flest finnes ikke.

Lett og tung blanding

Nei, nei, bloggen min – trodde du jeg hadde forlatt deg? Langt i fra. Har jeg vært lat? Nei. Har her vært mangel på hendelser? Nei. Men det har  vært så travelt at jeg bare har klart å notere på fergebilletter og servietter. Først i dag kan jeg overføre til evige elektroner.

Jeg har lovet at denne bloggen ikke skal være en sykdommsblogg eller en dødsblogg. Kanskje vi jeg rapportere fra etterlivet, når den tid kommer. Men inntil da vil jeg ha lyskasterne på gull og sølv i livet og samfunnet, ikke bly. Likevel må jeg av og til få gi en kort melding om helsen min. Per Fugelli, hvordan er det med deg? spurte en fremmed dame i fiskebutikken forleden. Jeg så nok forfjamset ut over dette «overfallet», så hun skyndte seg å legge til: «Ja, for du tilhører jo oss alle.» Det er sannt og vakkert og min egen skyld. Jeg har vært åpen, som en råk i islagt sykdomshav, om kreft som kommer og går i seks år. Da er det naturlig, vennlig, ikke freidig, at folk vil vite hvordan det går. Her er status presens: Det er nylig påvist tre nye kreftsvulster i høyre lunge, en stor og to små. Den store skal knivlegen fjerne i oktober. De to små skal vi spionere på og trolig angripe med stråler når tiden er inne. Det blir lungeoperasjon nummer 5. Intet lystspill, men som min rådgiver, Den Blå Manet i Monaco, sa, målet er: Å VÆRE I LIVE.

Og her kommer håp nordfra. 2. september tror jeg det var, kom SMS om morgenen, Ingen emne, åpner og der er et spann med gylne multer. Noen timer senere ringer telefonen: E det han Per Fugelli? Ja. Koss e det me dæ? Nei, jeg vet ikke riktig. Jeg er i god form, men jeg må ha ny operasjon i høst. Nå ska du hør: Mor mi på 93 år. Ho var lagt ned for å dø. Men så fikk vi barna liv i ho. Vi ga ho brødskiva i små bita – med multa på. Så fekk vi ha ho i 4 måneda tel!  Så fint, svarer jeg. E du heime søndag 15. november? Ja, jeg tror det. Da kjem æ no ned te dæ med et spann multa. Tusen takk, velkommen.

3. september holder jeg åpningstale på Den nasjonale psykologikonferansen i Oslo. Mette Marit er der (og gir meg en grådig bamseklem etter min tale, helt umajestetisk, men veldig deilig). Men det var ikke det jeg skulle si. Presidenten i Psykologforeningen hyller henne for «å ha løftet psykisk helse over politikken.» Men i himmelens navn, hr. President, psykisk helse hører da ikke hjemme på en sky, høyt i det kongeblå? Psykisk helse oppstår eller faller når politkerne på jorden fordeler levekår, utdanning, arbeid, inntekt, trygghet, frihet, verdighet og respekt for andre guder, pigmentceller og kjærligheter. Politikk er intet annet enn medisin i stort, sa sosialmedisinens far Karl Ludvig Rudolph Virchow i Prøyssen for 150 år siden.

To appeller holdt jeg i forrige uke. En foran Stortinget, en på Egertorget. Begge handlet om at vi må holde opp med å jage narkomane som dyr ut av menneskeflokken. Appellen på Eidsvolls Plass, med tittelen Velferdsstatens sorte hull, kan dere lese på denne blogg, under kronikker. Appellen på Egertorget, med tittelen Muldvarpfolket, kommer i =Oslo i oktober. Jeg elsker å holde appeller, men jeg spør: Kan ikke noen ungdommer holde appell, de som har sine lungers fulle kraft? Og i Molde sist helg, på Bjørnsonfestivalen, ble jeg misunnelig på Bjørnstjerne, der han står og taler til tusen med mot i brystet og ingen høytaler.

Nesten til slutt, noen ord om SISA som betyr Kom inn! på samisk. Jeg var i Alta i går og besøkte denne oasen i konkurranseøkonomiens ørken. SISA er et frodig fristed for alle slag flyktninger, rause, ville, gåtefulle mennesker som har flyktet fra krigen i Syria, fra normalitetens fengsel, fra flinkhetsraseriet, fra klokken og kirken og moskeen. Her er ett eksempel på oppfinnsomheten og lekelysten i SISA. Når vinteren kommer, arrangerer de mesterskap i snøballkrig. Her stiller håndballspillere og sverdslukere, men hvem vinner? «Sneblindingan», et lag med blinde gutter og jenter, fordi de er ekstremt gode på å sikte etter lyd og dukke når de hører snøballens susen. Jeg fikk lyst til å flytte inn på SISA for godt, men måtte videre til Finnmarkkonferansen hvor mottoet var: Finn Vinnerformelen! Slik er mitt liv som pendler mellom liv og død, mellom menneskesamfunnet SISA og lederflokken på Narrenes skip.

Riksteateret skal sette opp Samfundets Støtter av Henrik Ibsen. Tom Remlov vil vite hvem som er samfunnets støtter i dag. Mitt svar: I dag forekommer bare samfunnets støtter som fossiler. De stammer fra predemocratium. De var selvoppnevnte overmennesker som fryktet at klassesamfunnet ville falle sammen uten dem. Nå er de blitt gravstøtter, heldigvis. Hvem er samfunnets støtter i dag? Det er hjelpepleierne på Lille Tøyen sykehjem og fiskerne på Værøy og Røst.

Mot kreft: Inngrodd negl

To oppdagelser vil jeg dele i dag.

Den ene fant jeg på Jæren i juli. Jeg går langs havet på Orre og burde tenke på siste CT-svar: Mulig ny metastase i høyre lunge. Men mitt sinn er 100% opptatt av en inngrodd negl som blir verre av sand og saltvann. Ny resept: Mot kreft: Inngrodd negl.

Høsten er her. Der er georginer i Botanisk hage. Nyttig tips til blomstertyver: Ta med en paraply, av den dype, rause sorten. Perfekt å gjemme blomster i. Hvis du er nøye på det, kan du til og med ha vann i bunnen. (Jeg har lagt inn brannmur rundt denne bloggen. Alle slipper inn, untatt overgartneren i Botanisk hage).

Jeg er kronisk betenkt, nå også over hvordan denne bloggen utvikler seg. Kosetime med bestefar? Råd for blomstertyver? Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Det skulle bli en skarp og farlig blogg fra en som er født i Løvens tegn. En blogg mot Kulden fra høyre. En blogg mot gjenferdet Carl I. Hagen som vil snu båtflyktningene i Middelhavet. En blogg mot Hagens søster i ånden, Katie Hopkins, som skriver i The Sun: «Nei, jeg bryr meg ikke.  Vis meg bilder av kister, vis meg lik som flyter i havet, spill fioliner og vis meg tynne mennesker som ser triste ut. Jeg bryr meg likevel ikke. Fordi i neste minutt vil jeg se bilder av aggressive unge menn i Calais, som sprer seg som tarmvirus på et cruiseskip.»

Kanskje bloggen kommer til handle både om Det gode liv og Det gode samfunn. De er jo siamesiske tvillinger, de to. De danser tango for to. Vi får se. Som vi sier på Værøy og Røst: Bloggen blir til mens vi bløgger.

 

En sommer er over, nam-nam

Her er flere sommerminner reddet fra bålet:

8. juli På Jæren med flokken. Diego og Per, barnebarn, 11-12 år, går mot havet. Graset er grønt. Her er blåklokker og tiriltunge. Spover fløyter. Kalvene er kåte. Ser du så fin naturen er? spør Diego. Per: Ja, klart. Diego: Ser du hvorfor? Per ? Diego: Det er fordi alt er forskjellig. Ingenting er likt. Per: Det er sant. Det er bra at ikke menneskene har skapt naturen for da ville alt vært firkantet.

27. juli Fra Jæren til Værøy og Røst, mitt Mekka og Medina. Det var her jeg så lyset for femti år siden. Hvilket lys? Nordlyset i svarte natten? Sølvlyset fra vill-laksen? Det grønne lyset i skarvens øye? Nei, menneskelyset. Menneskelyset? Er det lyset fra Jesus eller Einstein? Nei. Det er lyset fra hvem som helst. Jeg oppdaget på Værøy og Røst underet: Det alminnelige mennesket. I tre år leste jeg eventyrsamlingen Folk flest. Jeg kom på nært hold av 1792 mennesker og like mange stjernetåker. Jeg ble rammet av undring og beundring for hver eneste en av de såkalte tolv på dusinet. Jeg ble dømt på livstid til å være enig med Dr. Rieux i Albert Camus roman Pesten: Det er mer blant menneskene å beundre enn å forakte.

2. august Frokost på Lyngvær. I går kveld hentet vi en storsei opp av Røsthavet. Nå drømmer vi om  hvordan vi skal lage 5-stjerners middag av den. Jeg kan lage hollandaisesaus, sier Charlotte. Rebecca, barnebarn, 15, er redd for at det kan ta lang tid. Det er fint vær og vi skal på tur, så hun sier: Men kan vi ikke bare dra innom butikken og kjøpe en pose? Jeg, med et strengt blikk, kanskje med et glimt av humor: Rebecca, du kommer aldri til å bli gift! Rebecca: Farfar, kjærlighet har ingenting med poser å gjøre!

Så er det middag med hollandaisesaus, god smak og god stemning. Jeg forteller om mitt møte med Aurelia aurita og plutselig går ordet rundt bordet og alle skal si sin mening med livet. Her er høye tanker om å ta sine anlegg i bruk, om å legge et milligram i Den gode vektskålen, om å jakte på Gud, men så tar Diego ordet: Det er sausen! Farmor skinner som midnattsolen. Alle hyller Diego som den nye profet. Men barnebarn Per, verdensmester i kritisk tenkning, faller i rynker og tanker. Ved desserten finner han den egentlige meningen med livet: Hei dere, hør: Det er ikke SAUSEN, det er VEIEN til sausen. Det er å finne ingrediensene, eksperimentere, det er håpet om sausen, holde på, holde på.  Hører vi et ekko fra den blå manet i Monaco?  

 

En sommer er over – nam

Jeg  har vært enestående lat i sommer. Jeg som alltid har med papir og blyant og tenker og skriver mellom fisk og skattejakt og maling på hus. I sommer, i mangel på avispapir og ved, brukte jeg notatblokken og blyanten til å fyre opp pølsebål med! Nei og nei. Det er nok slutten på Per som åndsmenneske. Men noen ark med sommerminner på fikk jeg revet ut før flammene tok framtidens tanker.

16.  juni 2015  Jeg er i Nice, ene alene, bare med selskap av fine østers og chablis. På en hel uke har jeg kun ført en samtale av betydning. Det var med en manet på det oseanografiske museum i Monaco. Hun heter Aurelia aurita punctata. Aurelia er transparent blå med hvite prikker. Hun er alene i et stort basseng med strøm mot seg. Rytmisk, hvert tredje, fjerde sekund, går hun i strømlinjeform og skyter seg fram i vannet. Like etter er hun tilbake på start. Ny kontraksjon, ny framdrift, ny tilbakegang, ny begynnelse – sånn er livet. Det er vakkert og vedmodig. Med kroppspråket til en ballettdanser forteller Aurelia at livet er godt. Hun nyter sine kontraksjoner og sine plankton. Men en gang, under drift tilbake, formet hun seg som et spørsmålstegn? HVORFOR? Hver dag spiser Aurelia sin egen vekt i plankton. Hun kontraherer seg 24 000 ganger i døgnet. Tomhet og jag etter vind.? Hvor er sjelen og målet? Hva er meningen med livet? spør jeg når ingen vakter hører på. Å være i live, svarer Aurelia aurita punctata.

Aurelia aurita punctata. Foto: © Hans Hillewaert