Vær lege – med grenser

Nei, nei, jeg vil ikke at The End skal være «Gi litt mer faen» i glass og ramme i korssting på en vegg i Sogn. Da heller forfedreånd, selv om forfedreånder trolig har dårlige leveutsikter i det gudløse Norge. Men jeg gjør et forsøk, siden de nye legene fra Universitetet i Oslo har bedt meg skrive dem en hilsen:

Jeg blir glad og stolt når unge leger ber meg om råd på veien. Da tenker jeg forfengelig: Hmm, hmm, kanskje jeg er i ferd med å bli forfedreånd? Det kan lønne seg å lytte til forfedrenes ånder. Da kan det komme en antilope og banke på døren!

For noen år siden intervjuet jeg en ung San-mann i Kalahariørkenen i Botswana. Han var lydig mot forfedrenes ånder. Gjennom transedansen dro han over til Den andre siden. Der lyttet han til råd fra farfar og oldemor. Kloke folk som hadde eksperimentert i livets laboratorium og lært av sine feil. Han fulgte rådene deres og ble rikt belønnet. En dag han var sulten, jaget forfedrenes ånder en antilope rett foran hytten hans. Han kunne stå i døråpningen og skyte den med pil og bue. Nam-nam.

Jeg holdt meg selv med en forfedreånd da jeg var skikkelig lege: Sir William Osler, grunnlegger av Johns Hopkins Hospital. Han var kliniker og ordlege av første orden. Her er noen av hans aforismer:

«A physician who treats himself has a fool for a patient.

Nothing will sustain you more potently than the power to recognize the true poetry of life – the poetry of the commonplace, the ordinary man, of the plain, toil-worn woman, with their love and their joys, their sorrows and their griefs.

Care more particularly for the individual patient than for the features of the disease.» (Sir William Osler)

Nå forfremmer jeg meg selv til forfedreånd, selv om det er litt før tiden, og gir råd ad modum Osler:

Pasienten heter ikke Toyota

Det syke hjertet lengter etter:

• En lege som vil deg vel
• En lege som deler makt
• En lege som er ærlig

Tillit er medisinens oksygen. Uten tillit vi legens vitale funksjoner svikte.

Vær lege – med grenser